I morges kom snøen på Kvamskogen. Hyttefolket som var kommet til den store heimreisedagen etter høstferien våknet til en ubehagelig overraskelse: Lørdagens flammefargede landskap var blitt hvitt. Litt utpå formiddagen var det kommet ti–femten centimeter snø. Utenfor hytta sto bilen med sommerdekk.

Heldigvis var det bare en liten påminnelse fra naturens side. For tidlig på ettermiddagen var veiene stort sett bare igjen.

Alt ifølge NRK Hordaland, som forteller om det de kaller «snøsjokket»:

På Veitrafikksentralen har operatørene hatt det hektisk i morgentimene. Stort sett er det telefoner fra Kvamskogen som hangler inn.

Betydningen skal nok være at det er mange som ringer. Men «hangle» er et fullstendig meningsløst gjerningsord i denne sammenheng. Det betyr å kjenne seg uvel, skrante, være sjuk og skrøpelig, bare så vidt kunne greie seg, holde det gående, slite seg igjennom.

Journalisten har antakelig ment at telefonene «hagler inn». Kanskje ikke et uttrykk jeg ville valgt, men det er nå i alle fall et bilde som gir mening.

Oppdrag skreddersydd
for Bunnpris-baronen?

 

Kristelig Folkeparti vil at regjeringen skal sette ned en lykkekommisjon.

Her er den opplagte leder for forehavendet.

Lars Winnerbäck, 32, en av Sveriges mest populære rockartister, var såkalt sommervert i Sveriges Radio P1 i dag. 

Han hevdet at han var kjent som en kjedelig fyr, en som sier nei til alt – til intervjuer og trivelige tv-programmer og slikt. Men en gang for noen år siden, etter et veldig langt opphold fra å prate med journalister, ville han gjøre et unntak for en norsk avis:

… kände att nu skall jag öppna mig iallafall, nu skall jag svara ärligt och öppet och moget på dom frågor jag får.

Den första frågan jag fikk var:

«Får i kål eller köttbullar?»

Ja. «Får i kål eller köttbullar?» upprepade den norska journalisten, som vi får förmoda har utbildat sig vid journalisthögskolan i Oslo.

Och nu skulle jag alltså svara ärligt och öppet og moget, som jag bestämd mig för.

«Köttbullar.» Svarade jag.

Sen väntade jag två år till, innan jag gjorde en intervju igen.

Winnerbäck er på stor turné i Sverige i hele sommer, med avstikkere til Slottsfjellfestivalen i Tønsberg 19 juli og Storåsfestivalen i Sør-Trøndelag 31 juli.

En gang for mange år siden avla jeg førerprøven i nærmeste by, som lå sju mils vei fra tettstedet der jeg bodde. Inspektøren presenterte seg:

– Jeg heter …. Har du hørt om meg?

– Ja, svarte jeg, jeg har hørt at du skal være den verste jeg kunne komme ut for.

Han lot til å være tilfreds med svaret.

Nå ser jeg at det ryktet kan ha hatt noe for seg: Det kan ha alt å si hvem inspektøren er, når du som engstelig førerprøvekandidat skal vise hva du har lært.

I Göteborg godkjente én av inspektørene i fjor 76 prosent av kandidatene, mens en kollega bare godkjente knapt annenhver, 47 prosent.

Lotteri? Tygg litt på det. Enhver kan trekke sine slutninger, ikke sant?

Bare hvis du er journalist eller av andre grunner synes at halve sannheter klarer seg lenge.

For det viser seg at de to inspektørene som regel kontrollerer kandidater fra hvert sitt faste distrikt. Den av dem som godkjenner tre av fire, har i all hovedsak kandidater som har god opplæring fra kjøreskoler. Kollegaen har et betydelig innslag av privatister blant sine kandidater.

Som gruppe betraktet er privatistene dårligere i teori og har mindre kjøretrening fra ulike trafikkmiljøer. Derfor stryker en høyere andel av dem.

Konklusjon: Mange saker har mer enn én side.

Dagbladet hadde i dag et beskjedent forsideoppslag (anslagsvis 297 x 420 mm) om helgens årsmøtetale til Unge Høyres nye leder, Henrik Asheim. Han likner statsråder med fulle aper og potteplanter, og hevder at et av regjeringsmedlemmene er mest opptatt av å «klå på» en navngitt popartist.

Sannelig litt av et fall fra den dyktige retorikeren og debattanten Torbjørn Røe Isaksen til denne kommunestyrerepresentanten fra Bærum som tydeligvis kopler ut hjernen når kjeften åpner seg.

En gang i tiden pleide politiske motstandere å omtale Unge Høyre som silkepøbel. 

Det er ikke mye silke igjen – i betydningen dannelse og alminnelig folkeskikk. Men pøbelen er ikke til å ta feil av.