En gang for mange år siden avla jeg førerprøven i nærmeste by, som lå sju mils vei fra tettstedet der jeg bodde. Inspektøren presenterte seg:
– Jeg heter …. Har du hørt om meg?
– Ja, svarte jeg, jeg har hørt at du skal være den verste jeg kunne komme ut for.
Han lot til å være tilfreds med svaret.
Nå ser jeg at det ryktet kan ha hatt noe for seg: Det kan ha alt å si hvem inspektøren er, når du som engstelig førerprøvekandidat skal vise hva du har lært.
I Göteborg godkjente én av inspektørene i fjor 76 prosent av kandidatene, mens en kollega bare godkjente knapt annenhver, 47 prosent.
Lotteri? Tygg litt på det. Enhver kan trekke sine slutninger, ikke sant?
Bare hvis du er journalist eller av andre grunner synes at halve sannheter klarer seg lenge.
For det viser seg at de to inspektørene som regel kontrollerer kandidater fra hvert sitt faste distrikt. Den av dem som godkjenner tre av fire, har i all hovedsak kandidater som har god opplæring fra kjøreskoler. Kollegaen har et betydelig innslag av privatister blant sine kandidater.
Som gruppe betraktet er privatistene dårligere i teori og har mindre kjøretrening fra ulike trafikkmiljøer. Derfor stryker en høyere andel av dem.
Konklusjon: Mange saker har mer enn én side.
